Regines bok, men mest masse tanker om Stine

Det er en fantastisk bok!!!
Begynte å lese den midt på dagen på tirsdag, og så fort jeg hadde sjansen hele dagen og kvelden bare måtte jeg lese litt videre... Ble ferdig med den onsdag ettermiddag.
Nesten 400 sider...
Tror aldri jeg har leste en bok så fort noen gange jeg...

For dere som ikke vet det, så er dette en bok som er laget av kreftsyke Regine Stokke sin blogg. Hun skrev blogg de 15 mnd hun var syk. Det er oppturer, nedturer, komentarer fra lesere som var både venner, familie og ukjente blogglesere som fulgte henne denne tiden.
Det er bilder og dikt i boka, og hun har laget alt helt selv. Denne jenta var ei skikkelig kreativ og flink jente!!!

Har hørt andre med samme opplevelse av boka som meg. Men føler alikevel at den kanskje er litt ekstra sterk for meg.
Har selv hatt ei venninde som døde av kreft etter 11 mnds kamp.
Hun var 16,5 år da hun døde...

Jeg kjenner meg veldig igjen i det Regine forteller i boka si. Jeg hadde samtaler med min Stine på telefon hver dag. Om hun ikke orket snakke selv snakket jeg med en av sykepleierne som fortalte litt og videreformidlet det jeg sa til henne. Det var mye snakk om disse blodprøvene... opp og ned i alt av verdier.. Jeg sendte også brev eller kort til henne nesten hver uke. Og har en liten mappe med kort og brev jeg fikk av henne da hun lå på sykehuset.
Stine og jeg ble venner første skoledag på ungdomskolen. Det sa bare "klikk" liksom. Vi fikk plasser ved siden av hverandre og hang sammen etter dette. I klassen jeg starta i da var vi blanding fra to skoler og tre klasser tror jeg. Så det var 6 stk fra min gamle klasse/skole.

Jeg husker vi hadde så mye morro.
Vi syklet byen rundt etter gutter..
Vi smugdrakk litt alkohol... ikke mye, men smakte litt.
Stine lærte meg og søstra mi å kjøre slalom.
Jeg var med å så på da Stine spilte fotballkamper.
Vi overnatta hos hverandre titt og ofte! Skravla til langt på natt til våre foreldres store ergrelse. Jeg var med henne og familien på camping i Sandefjord flere ganger. Der traff vi også noen gutter.. hehe

Men så... en dag i februar i 9.klasse. Stine var blitt litt syk og var hjemme fra skolen. Vi andre var samlet hos ei annen i klassen. Vi hadde nemlig gruppeprosjekt i musikk på den tida. Vårt tema var The Beatles. Og det nærmet seg fremføring.... Så vi var hjemme hos hun ene og øvde. Da hun fikk en telefon om hvordan ståa var med Stine...
Jeg kommer aldri til å glemme det.
Vi jentene satt der i sjokk nesten.....
Kreft???
Det var det da inge så unge som fikk vel???
Hun gikk jo til legen fordi hun trodde det var kyssesyken el.l.....
Stines kreft var av det hissige slaget. Lymfekreft. Så hun måtte rett inn på Radiumhospitalet for å starte behandling. I løpet av en uke fikk hun kuler på kroppen (hovne lymfeknuter)...
Jeg var der inne på besøk hos henne en kveld hver uke hele tida hun var på sykehuset. Enten satt jeg på med pappan inn da han hadde vært på jobb, eller så tok jeg toget. Ble henta på Lysaker stasjon.
Det var så godt å være der med henne. Selv i alle nedturene. Husker hun alltid virket så trygg. Selv da hun var lei seg og hadde mye vondt...
Hun fikk operert inn et sånt kateter i brystet som var for å gi medisin i og tappe blod. For etter kort tid ble hun så ømfintlig i huden at det gjorde vondt nesten før de stakk.. Var jo tross alt blodprøver hver dag...
Jeg var med å prøvde parykker den gangen hun skulle få det etter at håre falt av. Vi var i ungdomsrommet og kikka litt. Men hun orket sjelden å gå så langt..
Mest av alt satt vi på rommet hennes og snakka. Foreldrene hennes var der også.
Rundt påsketider var Stine veldig syk. Da hadde hun hatt en høydosekur og lå på isolat. Jeg var inne der på besøk da også... Måtte vaskes grundig, fikk på frakk og munnbind... Og kunne jo så klart ikke være forkjøla... Ganske spesielt å gå gjennom en sånn sluse...

På sommeren det året var Stine så og si frisk. Kurene hadde klart å ta knekken på alle kreftcellene! Var hun frisk uten tilbakefall i 6 mnd ville hun bli erklært frisk.
I siste halvdel av juli fikk jeg besøk av Stine hjemme hos mamma og pappa. Og vi gikk til byen en tur. Husker vi kosa oss sååå masse!!! Stine hadde ikke vært hjemme hos meg siden før hun ble syk. Hun var så fin, og i så godt humør husker jeg!!! Hun hadde parykken på. Hun brukte den bare ute der andre var, den klødde og hun ble så varm på hodet...
Søstra mi hadde brukket armen på sommerferien på Stryn, så husker pappa fleipa litt med at vi kunne henge opp rødt kors på husveggen... hehe.. vi lo godt da alle sammen.
I august var Stine og mamman på tur med Kreftforeningen. Det var en sydentur for kreftsyk ungdom. Så der var det flere i hennes situasjon.
Da hun kom hjem var det kontroll på sykehuset. Og til alles skrekk og gru var det tilbakefall alt. Hadde vel gått nesten 3 mnd tror jeg.... Så da var det inn igjen og på med ny runde cellegift og stråling. Hun var en del hjemme mellom slaga også nå. Men hun var ikke i god form. Jeg var på besøk både hjemme og på sykehuset. Husker jeg ikke fikk lov om jeg var forkjøla.
I november fikk jeg en telefon jeg aldri kommer til å glemme.. Stine ringte ikke meg ofte, det var alltid jeg som ringte henne..... Men da hadde hun fått beskjed av legen om at det var spredd seg. Så nå var det også gått i blodbanen. Det var snakk om benmargstransplantasjon, lillebror ble godkjent som donor. Men hun ble aldri frisk nok til at dette ble noe av....

Det Stine ønsket seg mest av alt i hele verden var en bunad. Lik den jeg hadde. Til konfirmasjonen hadde hun nemlig en hun lånte av bestemoren eller noe... Så mamma som broderte en del bunader og linninger til bunader på den tida kasta seg rundt og gjorde alt hun kunne for å få til dette. Og før jul var en bunad klar!!! Søstra mi som var i omtrent samme fasong var modell for å få den til å passe.
Det året skulle vi til syden til bestefar. For det var hans første jul uten bestemor som døde i påsken det året. Så vi feiret julaften på forhånd. Og da tok vi på oss bunadene alle sammen. Mamma, jeg og søstra mi har lik. Også kom stine på besøk så vi tok bilder av oss sammen. Det er så koselig å ha nå etterpå.
På denne tida var Stine bare hjemme. Hun ble dårligere stadig, fikk bare cellegift og smertestillende for å forlenge livet. Husker jeg ringte henne på julaften. Vi satt jo på Gran Canaria, men jeg tenkte på henne hver da uansett..... Hun fortalte at de hadde hatt en koselig kveld. At hun hadde fått masse fine gaver og hun kosa seg veldig med familien.
Vi kom hjem helt i starten av januar. Og da var jeg oppe med en liten "syden-gave". Men jeg var litt snørrete og hun hadde så lavt immunforsvar så det ble en liten prat i døra, og en bitteliten klem bare... Etter dette tror jeg nesten ikke jeg var på besøk, bare snakka på telefon...
Så seint på kvelden fredag 17.januar ringte telefonen. Jeg hadde besøk av kjæresten min og vi hadde lagt oss, men da jeg hørte det ringte bare visste jeg hva det var... følte det på meg.... Så jeg gikk ned.... og da kunne mamma fortelle meg at Stine var død.. Jeg ble veldig lei meg.. og hadde så lyst til å komme opp dit. Så etter litt fant vi ut at jeg skulle ringe opp og høre om jeg kunne komme på besøk og se henne... Først sier pappan i telefonen at de ville være alene, men så roper lillebroren i bakgrunnen at han ville jeg skulle komme. Så da fikk jeg lov til det. Jeg tok taxi opp husker jeg.
Alle klemte hverandre, og vi gikk opp på rommet hennes. Hun lå så fin der i senga si. Så helt fredelig ut... nesten fornøyd på en måte, men det var jo så klart fordi hun ikke hadde alle plagene mer..... Jeg strøk på henne og klemte henne.. Vi satt der og snakka litt og så på henne.
Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem igjen den kvelden........

Dette var i 1997, så det er mange år siden, men det rare er at jeg tenker mer og mer på henne for hver uke, mnd og år som går..... Savner henne mer og mer... tenker på alt vi skulle oppleve videre sammen... gifte oss, få barn som ble venner... Men sånn ble det ikke.
Jeg har fortsatt mye kontakt med foreldrene hennes. Ser på de som familie. Hun fikk en lillesøster som nå blir 10 år i august. Så jeg har sagt siden hun ble født at hun og jeg har en beskyttende engel. Vi deler nemlig på Stine som passer på oss.

Det var da jeg var gravid med minstemann at jeg for alvor virkelig begynte å føle på at Stine var nær meg oftere og oftere... Og det var nok en grunn til det. For på UL i svangerskapet oppdaget de noe med nyrebekkenet til babyen i magen. Så vi ble fulgt opp på Riksen hver uke med UL resten av svangerskapet. Natalie ble syk ikke lenge etter fødsel. Fikk UVI, og måtte opereres da hun var 3,5 mnd. Det ble infeksjoner og litt komplikasjoner etter operasjonen så vi var veldig lenge på sykehuset. Jeg har vært redd for henne hele tida, men hun har vært i fin form helt frem til nå i vinter... Nå har hun hatt flere infeksjoner og vi maser litt på dette med oppfølging... Barnelegen her og fastlegen er flinke, men vi får litt lite kontakt med legene på Riksen utenom de avtalte kontrollene.... Men det skjer nok noe snart. Jeg føler det på meg.
Vi har resept på antibiotika klart hele tida, og leverer urinprøver hver uke i en periode igjen....

Dette ble langt ja...... hadde mange tanker i dag jeg......
men,men.. godt å få det ut...
De av dere som har lest boka skjønner kanskje hvorfor denne boka ble spesiell for meg, og de av dere som ikke har lesten enda. GJØR DET!!!!