tirsdag 29. januar 2013

Omtanke, solidaritet og samhold

Disse tre ord er ord som betyr mye for de fleste mennensker. Det er sånne ting som må til for at vi skal trives og føle oss trygge.

Men i perioder i livet betyr det mer enn vi egentlig kan tenke oss før vi opplever det. En liten tekstmelding, en liten telefon, en klem, et smil.... Det kan være så mangt.

Jeg er tillitsvalgt i Fagforbundet, der våre ord er nettopp omtanke, solidaritet og samhold. Og det er nettopp der jeg føler det er mest av dette. Min lokalforening og på fylkesnivå. Jeg føler alle er opptatt av at at alle skal føle nettopp dette. Omtanke, solidaritet og samhold. Om det er bevisst eller ikke er jeg ikke sikker på, men de mennenskene jeg jobber med i Fagforbundet får meg til å føle dette. Jeg hører hjemme!


søndag 27. januar 2013

Mann og barn på skitur

I dag var det endelig fin utetemperatur. Ungene ville så gjerne ut på ski, så mannen tok de med en runde i lysløypa. Vesla ville også gå på ski, så vi tok sparken ned til løypa, og hun gikk en liten del av løypa langs veien. Sammen med pappa da så klart. Jeg gikk på beina med sparken på veien. Da vesla var ferdig tok hun h jeg sparken hjem igjen.
Mann og to store barn gikk svart løype. Da de kom hjem var middagen laget klar. Og nå sitter jeg her i som et slakt i godstolen med en god kopp karamellkaffe. Jeg som hadde tenkt meg på kino i kveld sitter nå med et enda større ønske om å legge meg snart.. Er mer spent på jobb i morgen enn jeg trodde jeg skulle være... Ikke helt sånn god-følelses-spent.. Redd jeg blir veldig sliten.. Men gleder meg til å se igjen alle de flotte kollegaene mine!
Her er noen bilder av flinke barn og flink mann på ski.









fredag 25. januar 2013

nytt år

Kanskje litt langt uti januar for å si det til folk.. Er jo snart februar alt.. Men siden det er litt lite aktivitet her om dagen ble det bare sånn..


Jeg er sykemeldt, og hode, følelser og kropp er ikke riktig eller skikkelig koblet sammen om dagen.. Så jeg klarer liksom ikke få samlet tanker og få de ut..

Ironisk nok er legens diagnose "flink pike -syndrom". Høye forventninger til seg selv, skal klare alt på egenhånd, stiller opp på alt man blir spurt om, uansett...
Så jeg øver på å si nei, be om hjelp og å ikke ta denne knekken som et nederlag..

En ting jeg har fått noen tanker om siste uka er den gode følelsen man får når man spontant får positiv og ektefølt oppmerksomhet av folk som virkelig bryr seg. Dette er noe jeg har opplevd flere ganger siste uka.

En koselig tekstmelding.
En klem.
Smil, klapp på skuldra og beskjed om at det er godt å se meg.
En telefon for å høre hvordan det står til, og uoppfordret avlaster med oppgaver.

Det gjør godt for en kropp og et hode som om dagen føler nederlag, at man ikke passet inn, at man er til bry og at man ikke duger godt nok....

Så om dere leser her, så tror jeg dere vet.

Tusen takk!!
Det betyr enormt mye!