Terapi

Uff...
Det er et ord ut ikke liker...
Føler nederlag med det...

Og jeg vet det er bare tull. Men følelsen er der fordet.

Men fokuset mitt er å mestre hverdagen.
Være åpen.
Mot andre, men mest av alt mot meg selv..
Jeg har vært til en behandling hos psykomotorisk fysioterapi før helga.
Det var nesten 1,5 time med samtale om meg og mitt liv fra første svangerskap som startet høsten 2002 og frem til i dag. Alt i mitt liv på godt og vondt.
Til slutt lærte hun meg en avslappingsøvelse. Det vil si, det var mer det å kunne akseptere at kroen var som den var. "Ok da, så klarer jeg ikk slappe helt av i den skuldra, det er greit det."

Hun terapeuten var behagelig å snakke med. Hun var veldig bekreftende. Det var egentlig litt rart. Jeg fortalte om så mye ting jeg har vært igjennom. Ting jeg nok har lært meg til at omverdenen liksom forventer at alle skal takle. Og da forventer man jo det av seg selv også.
I hvertfall er jeg god på det..

Etterpå følte jeg meg veldig lettet.


Denne terapeuten har mange pasienter, så jeg har satt opp en del bhandlingervut over våren. De er litt spredd, og innimellom kunne det komme avbestillinger. Så da skulle hun ringe meg og høre om jeg vil ha timen. En sånn telefon kom alt i dag.
Jeg har ny time i morgen formiddag.
Jeg tenker både "hjelp" og "jippi" på en gang...
Det er bra å få ny time og komme mer i gang, men samtidig er det litt skummelt. For, selv om jeg har fått forklart gangen i dette vet jeg fortsatt ikke helt hva jeg går til..

Men jeg tenker at dama ar behagelig, mild, positiv og bekreftende. Så jeg skal klare å åpne meg for henne. Historien min så langt er liksom litt overflatisk og teknisk om man kan bruke sånne ord. Det er liksom bare hva som skjedde. Ingen tolkninger av følelser eller hvordan jeg virkelig har hatt det under veis. Men jeg regner med vi kommer dit.

Så nå er jeg spent.. Har lang arbeidsdag med en times avbrudd på behandling.

Ønsker deg en fin onsdag!