Barn og sorg

For en uke siden døde min farmor, barnas oldemor. Vår alles kjære Mors....
I dag har det vært begravelse. En fin avslutning med kun de nærmeste av familie og venner, etter hennes eget ønske. Barna gråt ikke i selve begravelsen. Storegutt sa etterpå det hadde vært kjedelig... Storesnupp var preget av stemningen..
Nå i kveld etter de var lagt kom storesnupp og ropte til meg at hun lurte på hvorfor storebroren gråt. Så vi gikk inn til han. Han hikstet og gråt så han nesten ikke fikk puste.. Søstera begynte også. Så vi har sittet en lang stund i senga og kosa og grått og mintes vår kjære Mors...
Så lei seg og nesten utrøstelige barn er noe av det vanskeligste jeg vet...
Men det er godt de får utløp for følelsene.
Vi har snakket om hennes helse, at hun har vært syk og hatt mye vondt, og at hun nok har det bedre nå. Vi har fantasert om at hun er et sted der ingen har vondt, eller blir lei seg. At man bare får det man elsker mest av mat og drikke, og at hun nok følger med og passer på oss. At hun er dermed oss når storesnupp synger med koret sitt, og at hun heier på storegutt når han spiller fotballkamp.
Dette utløste naturlig nok noen tårer det også..
Det blir nok noen hyppige turer på kirkegården for å tenne lys og levere tegninger fremover..

Vi lovet hverandre at vi skulle si ifra når vi tenkte på noe og/ eller blir lei oss... Så vi kunne snakke om det, og ikke bare være lei oss alene..