Nå som ungene blir større er det stadig settinger der de får kjenne på forskjellige følelser.
Det vanskeligste, er for meg som mamma når de kommer hjem og forteller om følelsen av å bli holdt utenfor, eller det å ikke være godtatt.
At alle andre sine forslag har blitt hørt på og vurdert, men ikke sitt eget, at man er den eneste som ikke får komme inn å leke fordi grensa går på tre kamerater inne om gangen, at han/hun melder seg til et ansvarsområde og man ikke får noen stemmer fra klassekamerater.
Heldigvis er det ganske uskyldige ting, og noe som føles vondt en dag går helt greit en annen dag. Men det å kunne gi trøstende forklaringer på sånt er ikke alltid så lett. Jeg har mange sånne opplevelser fra min oppvekst, og det hender fortsatt... Så jeg kjenner fort den utrygge klumpen i magen selv.. Og det gjør det nok enda værre å klare å få ungene til å tenke ut positive løsninger...
Har du opplevd det? Hvordan håndterer du det?/løser du det?
2 kommentarer:
Skjønner deg godt, og kjenner meg selv igjen. Vansklig. Prøver og støtte så godt jeg kan men ikke så mye at det blir ennå vanskligrre. Jobber med barn og det er lettere med de for de er ikke mine(selvom hjerte ofte blør for disse ogsa) håper det ordner seg. LK
Ja, dette er tøft for oss foreldre. Vi prøver å hjelpe barna våre så godt vi kan. Noe må de gå igjennom også. Men ofte er det foreldres ansvar å sørge for å følge opp. Erfarer selv at foreldre til barn som stenger andre ute ikke ønsker å ta tak i det eller ikke anser det som et problem. Hva man kan gjøre..tja, selv prøver vi å ta med barna på aktiviteter som gir de en god hverdag og mestringsfølelse, inviterer barn hjem for ente gang selv om foreldrene kanskje ikke svarer eller som regel sier nei, spiller på andre istedet om det gjør mer vondt enn godt, mange foreldre skulle hatt seg et spark i ræven;). klem Therese
Legg inn en kommentar