Terapi

Uff...
Det er et ord ut ikke liker...
Føler nederlag med det...

Og jeg vet det er bare tull. Men følelsen er der fordet.

Men fokuset mitt er å mestre hverdagen.
Være åpen.
Mot andre, men mest av alt mot meg selv..
Jeg har vært til en behandling hos psykomotorisk fysioterapi før helga.
Det var nesten 1,5 time med samtale om meg og mitt liv fra første svangerskap som startet høsten 2002 og frem til i dag. Alt i mitt liv på godt og vondt.
Til slutt lærte hun meg en avslappingsøvelse. Det vil si, det var mer det å kunne akseptere at kroen var som den var. "Ok da, så klarer jeg ikk slappe helt av i den skuldra, det er greit det."

Hun terapeuten var behagelig å snakke med. Hun var veldig bekreftende. Det var egentlig litt rart. Jeg fortalte om så mye ting jeg har vært igjennom. Ting jeg nok har lært meg til at omverdenen liksom forventer at alle skal takle. Og da forventer man jo det av seg selv også.
I hvertfall er jeg god på det..

Etterpå følte jeg meg veldig lettet.


Denne terapeuten har mange pasienter, så jeg har satt opp en del bhandlingervut over våren. De er litt spredd, og innimellom kunne det komme avbestillinger. Så da skulle hun ringe meg og høre om jeg vil ha timen. En sånn telefon kom alt i dag.
Jeg har ny time i morgen formiddag.
Jeg tenker både "hjelp" og "jippi" på en gang...
Det er bra å få ny time og komme mer i gang, men samtidig er det litt skummelt. For, selv om jeg har fått forklart gangen i dette vet jeg fortsatt ikke helt hva jeg går til..

Men jeg tenker at dama ar behagelig, mild, positiv og bekreftende. Så jeg skal klare å åpne meg for henne. Historien min så langt er liksom litt overflatisk og teknisk om man kan bruke sånne ord. Det er liksom bare hva som skjedde. Ingen tolkninger av følelser eller hvordan jeg virkelig har hatt det under veis. Men jeg regner med vi kommer dit.

Så nå er jeg spent.. Har lang arbeidsdag med en times avbrudd på behandling.

Ønsker deg en fin onsdag!

Forventinger

Forventninger til seg selv, eller forventninger om andres forventninger til deg selv... Blæh.. Sosiale sammenkomster i skolesammenheng i sånne litt mer fasjonable skolekretser passer ofte dårlig for en mamma med flink pike-syndrom... Særlig når det skal medbringes mat til felles bord.. Så her styrer jeg da.. Etter klokka ni på kvelden og baker horn med ost og skinke. Så mannen og ungene kan få med seg når mor er utenbys på kurs...

Slapp dag

I dag orker jeg lite igjen.. Må liksom overtale meddele til å går dusjen nå... Her er bevis på alt jeg har fått gjort.. Vasket et par maskiner klær og ordnet lille siste rest av pynt på innbydelsene til barnebursdagen...

Omtanke, solidaritet og samhold

Disse tre ord er ord som betyr mye for de fleste mennensker. Det er sånne ting som må til for at vi skal trives og føle oss trygge.

Men i perioder i livet betyr det mer enn vi egentlig kan tenke oss før vi opplever det. En liten tekstmelding, en liten telefon, en klem, et smil.... Det kan være så mangt.

Jeg er tillitsvalgt i Fagforbundet, der våre ord er nettopp omtanke, solidaritet og samhold. Og det er nettopp der jeg føler det er mest av dette. Min lokalforening og på fylkesnivå. Jeg føler alle er opptatt av at at alle skal føle nettopp dette. Omtanke, solidaritet og samhold. Om det er bevisst eller ikke er jeg ikke sikker på, men de mennenskene jeg jobber med i Fagforbundet får meg til å føle dette. Jeg hører hjemme!

Mann og barn på skitur

I dag var det endelig fin utetemperatur. Ungene ville så gjerne ut på ski, så mannen tok de med en runde i lysløypa. Vesla ville også gå på ski, så vi tok sparken ned til løypa, og hun gikk en liten del av løypa langs veien. Sammen med pappa da så klart. Jeg gikk på beina med sparken på veien. Da vesla var ferdig tok hun h jeg sparken hjem igjen.
Mann og to store barn gikk svart løype. Da de kom hjem var middagen laget klar. Og nå sitter jeg her i som et slakt i godstolen med en god kopp karamellkaffe. Jeg som hadde tenkt meg på kino i kveld sitter nå med et enda større ønske om å legge meg snart.. Er mer spent på jobb i morgen enn jeg trodde jeg skulle være... Ikke helt sånn god-følelses-spent.. Redd jeg blir veldig sliten.. Men gleder meg til å se igjen alle de flotte kollegaene mine!
Her er noen bilder av flinke barn og flink mann på ski.

nytt år

Kanskje litt langt uti januar for å si det til folk.. Er jo snart februar alt.. Men siden det er litt lite aktivitet her om dagen ble det bare sånn..


Jeg er sykemeldt, og hode, følelser og kropp er ikke riktig eller skikkelig koblet sammen om dagen.. Så jeg klarer liksom ikke få samlet tanker og få de ut..

Ironisk nok er legens diagnose "flink pike -syndrom". Høye forventninger til seg selv, skal klare alt på egenhånd, stiller opp på alt man blir spurt om, uansett...
Så jeg øver på å si nei, be om hjelp og å ikke ta denne knekken som et nederlag..

En ting jeg har fått noen tanker om siste uka er den gode følelsen man får når man spontant får positiv og ektefølt oppmerksomhet av folk som virkelig bryr seg. Dette er noe jeg har opplevd flere ganger siste uka.

En koselig tekstmelding.
En klem.
Smil, klapp på skuldra og beskjed om at det er godt å se meg.
En telefon for å høre hvordan det står til, og uoppfordret avlaster med oppgaver.

Det gjør godt for en kropp og et hode som om dagen føler nederlag, at man ikke passet inn, at man er til bry og at man ikke duger godt nok....

Så om dere leser her, så tror jeg dere vet.

Tusen takk!!
Det betyr enormt mye!

Følelsen av å ikke være godtatt

Nå som ungene blir større er det stadig settinger der de får kjenne på forskjellige følelser.
Det vanskeligste, er for meg som mamma når de kommer hjem og forteller om følelsen av å bli holdt utenfor, eller det å ikke være godtatt.
At alle andre sine forslag har blitt hørt på og vurdert, men ikke sitt eget, at man er den eneste som ikke får komme inn å leke fordi grensa går på tre kamerater inne om gangen, at han/hun melder seg til et ansvarsområde og man ikke får noen stemmer fra klassekamerater.
Heldigvis er det ganske uskyldige ting, og noe som føles vondt en dag går helt greit en annen dag. Men det å kunne gi trøstende forklaringer på sånt er ikke alltid så lett. Jeg har mange sånne opplevelser fra min oppvekst, og det hender fortsatt... Så jeg kjenner fort den utrygge klumpen i magen selv.. Og det gjør det nok enda værre å klare å få ungene til å tenke ut positive løsninger...

Har du opplevd det? Hvordan håndterer du det?/løser du det?